Beijing-plattformen er det viktigste internasjonale rammeverket for å oppnå likestilling mellom kjønnene. På tross av at 30 år har gått siden handlingsplanen ble enstemmig vedtatt av FNs medlemsland, er den fortsatt høyaktuell.
Hva er Beijing-plattformen?
I 1995 ble historiens største konferanse for kvinners rettigheter og likestilling avholdt i Beijing. Til FNs fjerde verdenskonferanse for kvinner kom statsledere fra 189 land og over 30 000 aktivister, kvinnesaksforkjempere og journalister. Under konferansen vedtok FNs medlemsland enstemmig en erklæring, der statene beskrev sine ambisjoner for en likestilt verden, og en handlingsplan som konkretiserte hvordan ambisjonene skulle oppnås.
Samlet kalles dette Beijing-plattformen – et stort gjennombrudd i den internasjonale likestillingskampen. Ved å signere Beijing-plattformen anerkjente statslederne at økt likestilling og styrking av kvinners rettigheter er essensielt for generell utvikling i verden. Beijing-plattformen er fortsatt det mest progressive og omfattende globale rammeverket for likestillingspolitikk.
Handlingsplanen tok for seg tolv kritiske områder (se tekstboks) som ble ansett å være de største hindrene for kvinners utvikling. Særlig viktig var gjennombrudd for reproduktive rettigheter og anerkjennelse av kvinners særskilte behov i krig, som pekte fram mot kvinner, fred og sikkerhetsagendaen. De tolv områdene dekker store deler av likestillingsfeltet, og er fortsatt kritiske i dag, på tross av stor framgang langs mange dimensjoner.
Veien fram mot gjennombruddet
Men gjennombruddet kom ikke ut av det blå. Suksessen skyldes flere tiår med forarbeid, særlig under de tre tidligere kvinnekonferansene som alle løftet kvinners rettigheter til nye høyder. På 1990-tallet ble det også avholdt en rekke viktige konferanser i regi av FN, som involverte sivilt samfunn og satte søkelys på rettigheter og behovene for endring: Global Summit i Rio i 1992 med fokus på miljø og bærekraftig utvikling, menneskerettighetskonferansen i Wien i 1993, og befolkningskonferansen i Kairo i 1994.
Helt siden FN ble etablert har likestilling vært et sentralt fokus for organisasjonen. Det skjedde ikke av seg selv – kvinner måtte kjempe det fram, helt fra etableringen av FNs Kvinnekommisjon i 1946. Men arbeidet akselererte virkelig på 1970-tallet og fram mot Beijing-konferansen. Under den første kvinnekonferansen i Mexico i 1975, startskuddet for FNs tiår for kvinner, ble en handlingsplan vedtatt som markerte et stort skille. Før hadde kvinner blitt sett på som passive aktører som trengte bistand og støtte. Etter konferansen ble kvinner anerkjent som likeverdige partnere med menn, med krav på de samme rettighetene og behovene til ressurser og utviklingsmuligheter.
Under de to neste konferansene, i København i 1980 og Nairobi i 1985 ble denne tilnærmingen ytterligere forankret. Særlig strategien som ble vedtatt under konferansen i Nairobi ble avgjørende for gjennombruddet i Beijing: Den slo nemlig fast at kvinners rettigheter ikke er et isolert område, men noe som omfatter alle deler av samfunnet. Med dette grunnlaget ble altså Beijing-plattformen enstemmig vedtatt ti år senere. Den skulle gi alle kvinner og jenter – uten unntak – de rettighetene de hadde krav på.
Mye gjenstår og motstanden øker
Selv om det er liten tvil om at likestilling og kvinners rettigheter har blitt styrket på flere områder i løpet av de siste 30 årene, er ikke bildet rosenrødt. Ingen av verdens land har maktet å oppfylle Beijing-plattformen, og mange steder gjenstår det mye. Dette henger sammen med at Beijing-plattformen ikke er juridisk bindende, og at gjennomføring derfor krever politisk vilje. Ting tar lang tid, fordi den politiske viljen er svekket.
Ofte fører store framskritt for rettigheter og frihet til motreaksjoner – det er også tilfelle for Beijing-plattformen. Helt siden den ble vedtatt har stadig mer velorganisert motstand mot sentrale deler av plattformen vokst fram. Det har blitt særlig synlig over det siste tiåret. Allianser av konservative og religiøse krefter, på tvers av landegrenser og politiske skillelinjer, mobiliserer særlig i FN-systemet. Bærekraftsdiskursen brukes aktivt for å begrense rettigheter. Det har også blitt vedtatt alternative «menneskerettighetserklæringer», som nekter kvinner kontroll over egen kropp. Denne anti-rettighets-bevegelsen har betydelig finansielt handlingsrom og vil styrkes ytterligere når det republikanske partiet tar over makten i USA.
Ny giv til kampen for kvinner og jenters rettigheter?
Det har blitt diskutert om FN skal arrangere en ny verdenskonferanse om kvinners rettigheter, men foreløpig foreligger ingen slike planer. Mye har tross alt skjedd siden 1995, og plattformen sier lite om menneskeskapte klimaendringer, epidemier og seksuell orientering.
Selv om en slik konferanse i teorien kunne ha ført til en modernisering av Beijing-plattformen og en styrking av kvinners rettigheter, er store deler av den globale kvinnebevegelsen imot forslaget om en ny kvinnekonferanse. Dersom Beijing-plattformen gjenåpnes for forhandlinger, fryktes det at motkrefter vil kunne lykkes i å svekke den globale enigheten og anbefalingene som ble vunnet frem for 30 år siden.
Det er FNs kvinnekommisjon som har ansvaret for å overvåke og evaluere gjennomføringen av handlingsplanen fra Beijing. Under den neste sesjonen, i mars 2025, skal det gjøres opp status for de siste 30 årene. Økt motstand, særlig mot reproduktive rettigheter, vil gjøre forhandlingene vanskelige.
Det er nettopp da det trengs ny giv og forsterket innsats – og at den internasjonale kvinnebevegelsen samler seg rundt viktige krav. Det er grunn til å feire 30 år med Beijing-plattformen, men det kan ikke bli en hvilepute. Manglende iverksettelse og mer organisert motstand viser hvor viktig det er å opprettholde Beijing-plattformen som gullstandarden for likestilling internasjonalt – det er verdt å kjempe for!
Beijing-plattformens tolv kritiske områder
