Av Sylvi Bratten

Gro Harlem Brundtland. Norges første kvinnelige statsminister, og den første statsministeren folk var på fornavn med.  Et ikon for mange, og enda flere etter TV-serien Makta fra 2024. Innsatsen for likestilling er noe av det hun huskes for fra sitt politiske liv, som da hun utnevnte den såkalte «kvinneregjeringen» i 1986, der åtte av atten statsråder var kvinner. Men Gro Harlem Brundtlands betydning strekker seg langt utenfor Norges grenser. 

I forkant av 30 års jubileet til FNs verdenskonferanse for kvinner i Beijing, fikk FOKUS en prat med henne om de historiske begivenhetene hun var en så sentral del av. Beijing-konferansen representerte et gjennombrudd for internasjonalt kvinne- og likestillingsarbeid, og plattformen som ble forhandlet frem omtales ofte som selve gullstandarden for det globale likestillingsarbeidet.  

Engasjement fra barndommen

Grunnlaget for gjennomslagene ble lagt mye tidligere. For Gro Harlem Brundtlands egen del, begynte det allerede som barn. 

- Jeg observerte tidlig urettferdigheter mellom gutter og jenter, sier hun. 

Hun gikk på Ruseløkka skole den gang de hadde gutte- og jenteklasser, der guttene fikk undervisning i sløyd og jentene hadde skolekjøkken. Jentene fikk dessuten en time mindre matematikk i uka. I hennes barndomshjem praktiserte de likebehandling mellom gutt og jente: 

- Jeg ble tatt med ut for å være med og hogge ved og min bror ble tatt med og måtte hjelpe mor med oppvasken. 

Men slik var det ikke overalt. Det gjorde voldsomt inntrykk på henne som tiåring da moren til en venninne ikke kunne hjelpe med regnestykkene de ikke fikk til.  

Hun begynner her for å minne oss på at også i Norge har det vært store kjønnsforskjeller. 

- Jeg lærte mye da: Vær forsiktig hva du tar for gitt, sier hun.

Miljøvernminister

Hennes politiske karriere startet som miljøvernminister.

- Det internasjonale engasjementet for likestilling, hadde jeg med meg helt fra jeg var ung miljøvernminister og reiste til internasjonale konferanse på vegne av Norge. Likestilling var noe jeg ga uttrykk for i mine taler og møter – stort sett med bare mannlige kolleger.  

Ved siden av å være kjent som kvinnesaksforkjemper, er Gro internasjonalt kjent for sin ledelse av FNs kommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål. De leverte rapporten Vår felles fremtid i 1987. Dens anbefalinger henger tettere sammen med den påfølgende befolkningskonferansen i Kairo og kvinnekonferansen i Beijing enn det mange er kjent med:  

- Kommisjonen lanserte bærekraftig utvikling som løsningen for verdens fremtid, der familieplanlegging og likestilling var sentralt. Kvinner må kunne velge hvor mange barn de vil ha. 

Hun tror ikke det hadde skjedd hvis det ikke var en kvinne som ledet arbeidet. 

Litt av grunnen til at hun lyktes så godt, handler om hennes ledererfaring. Hun begynte oppdraget mens hun satt i opposisjon. 

- Jeg var den eneste miljøvernministeren som ble statsminister. Det var argumentet FNs generalsekretær brukte i 1983 for å overtale meg til å gjøre jobben.

Personlig kontakt

Da rapporten ble lansert, var Gro igjen blitt statsminister i Norge.  Det var en stor fordel:  

- Det betydde at jeg hadde direkte tilgang til verdens ledere med rapporten i hånden og ble tatt på alvor.   

Rapporten fikk stort gjennomslag, mer enn tidligere rapporter hadde fått. Gro peker selv på betydningen av at den var enstemmig. Det jobbet hun hardt for å få til: 

- For flere av medlemmene i kommisjonen var det vanskelig å skrive under på anbefalingene som gjaldt familieplanlegging. De var enige i analysen og konklusjonen, men tilhørte regioner og religioner hvor dette var vanskelig.  

Likevel lyktes de. 

- Det handler om direkte personlig kontakt. Å møtes og snakke sammen og bli kjent og lære mere om sammenhenger gjør jo at det er vanskeligere å opprettholde motstand mot det man vet er riktig når man kjenner hverandre.  

Hun satte seg ned med hardeste motstanderne og greide å overbevise dem. Det fikk betydning langt utover kommisjonens arbeid.  

- Det betydde at daværende leder i UNFPA (FNs befolkningsfond) Nafis Sadiq fra Pakistan forsto at hun kunne bruke rapportens konklusjoner og anbefalinger som argument i det forberedende arbeidet for FNs befolkningskonferanse i Kairo i 1994. Da kunne hun slå den i bordet mot alle som protesterte mot familieplanlegging av religiøse grunner, og vise at både katolikker og muslimer var enige.

Oppgjør med paver og mullaher

På konferansen for befolkning og utvikling i Kairo i 1994 holdt Gro Harlem Brundtland et banebrytende innlegg – og ble avbrutt av applaus 17 ganger. 

- Jeg vet at det er ulike syn på dette, sa jeg, men en ting vi i hvert fall må være enige om – å det å avkriminalisere abort, det at både leger og kvinner kan bli straffeforfulgt etter et abortinngrep, sier Gro.

Det vakte stor oppmerksomhet at jeg turte si det fra talerstolen i Kairo. 

Dagen etter talen skrev Dagbladet på lederplass:   

FNs kvinnekonferanse

Det la grunnlaget for FNs kvinnekonferanse i Beijing og arbeidet med handlingsplanen som ble vedtatt. Da forberedelsene kom i gang i New York ble det raskt meldt om stor interesse for at Gro skulle delta på konferansen. 

- Det var imidlertid en hindring: Kommunevalget i Norge, Jeg kunne tidligst reise til Beijing etter valget. Dermed ble det til at jeg skulle holde avskjedstalen.  

I sin biografi («Dramatiske år») skriver hun om Beijing konferansen at det var merkbart at FN arbeidet nå ikke lenger var så hemmet av den kalde krigens politiske motsetninger, og at det var en bredere felles forståelse for betydningen av likestilling.  

I talen tok statsminister Brundtland blant annet opp motstanden mot likestilling, begrunnet i kultur: 

«I even have heard the following allegations from a country not to be named: The West, to be frank is attempting to impose its cultural pattern as an international model» 

- Disse påstandene har vi slitt med i alle år, sier Gro. Og legger til at man må kjempe for de samme formuleringene igjen og igjen.  

Det har ikke vært noen verdenskonferanse for kvinner etter 1995.  

- Fordi innholdet i de beslutningene som ble tatt er såpass gode, så er det nok også noen som tenker at det er en risiko å åpne de diskusjonene igjen, at det er viktigere å ta vare på det vi fikk til i Beijing.  

Men motløs blir hun ikke.  

- Jeg har klart å beholde optimismen gjennom livet. Men det å beholde pågangsmotet og ikke gi seg er en viktig del av det å lykkes. 

Og på spørsmål om råd til unge mennesker som ikke var del av Beijing, sier hun: 

- De må holde fast i en felles fremtid: Nasjonalisme, individualisme og selvsentrering er ikke svaret på verdens utfordringer. Enten det gjelder klima eller kjernekraft eller andre ting så må samarbeid være nøkkelen der kvinner og menn er likestilt.