Flertallet av verdens fattige er kvinner og fattigdomsgapet øker. Når FNS kvinnekommisjon de neste ukene skal drøfte likestilling og fattigdom, må styrking av kvinners egne organisasjoner stå i sentrum.
Denne kronikken var først publisert i Panorama nyheter 11.03.2024.
Siden 1946 har FNs medlemstater møttes årlig for å diskutere kvinners situasjon og forhandle fram erklæringer med stor betydning for den globale likestillingskampen. Bakteppet for det 68. kvinnekommisjonsmøtet, som åpner i dag, er urovekkende. Likestillingsframskritt utfordres av mektige aktører verden over. Overlappende kriser og økende ulikhet rammer kvinner uforholdsmessig hardt. Uten økonomisk uavhengighet og inkludering av kvinner forblir likestilling en fjern drøm. Norge har kommet langt for et likestilt arbeidsliv og økonomisk deltakelse. Det skjedde ikke av seg selv. Kvinner måtte organisere seg og hevde sine rettigheter.
«Fordi I ikke var organiserede»
Streikene til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne i Christiania på slutten av 1800-tallet er et vitnesbyrd om dette. Etter flere år der uorganisert motstand ikke førte fram, la fyrstikkarbeiderne igjen ned arbeidet i 1889 i protest mot lønnskutt og helseskadelige arbeidsforhold. Denne gangen mobiliserte kvinnenes sak bredt, på tvers av samfunnslag, og galvaniserte den norske kvinnebevegelsen. I innkallingen til stiftelsesmøtet for de kvinnelige fyrstikkarbeidernes fagforening skrev Helle Devold, Hulda Jeppesen og Marie Knudsen: «Naar man ikke holdt, hvad man hadde lovet jer, saa var det, fordi I ikke var organiserede». Kvinnenes streik banet vei for bedre lønn og arbeidsforhold og står som et avgjørende øyeblikk i norsk politisk historie.
Kvinnebevegelsens rolle
Historien er full av eksempler på at store samfunnsmessige framskritt drives fram av organiserte kvinner – fra grasrota til maktens korridorer. I Norge var Sanitetskvinnenes lokalforeninger pådrivere for utviklingen av det offentlige helsevesenet, mens krisesenterbevegelsen gjorde vold mot kvinner til et politisk spørsmål og ga voldsutsatte trygge tilfluktssteder. På landsbygda i Uganda danner kvinner kooperativer for økonomisk selvstendighet og ruster lokalsamfunnene sine mot klimaendringer. I Colombia samlet kvinneorganisasjoner seg i alliansen Causa Justa og vant en historisk seier for retten til abort. Sammen med medlemsorganisasjoner og lokale partnere vil vi ta med disse historiene til diskusjonene om kvinners fattigdom under årets kommisjonsmøte og jobbe for at kvinnebevegelsens avgjørende rolle anerkjennes.
Tilbakeslag
Kvinnekommisjonen er i økende grad også en arena for velorganiserte og velfinansierte motbevegelser mot kvinners rett til selvbestemmelse. Tradisjonelle kjønnsroller hvor kvinnen underordnes mannen er igjen på frammarsj. Når kvinners rettigheter og muligheter trues, må også vi som forsvarer dem styrke oss. Men den organiserte kvinnekampen kjennetegnes av mangel på ressurser. Norge spiller en viktig rolle i å hindre tilbakeslag på internasjonale arenaer. Nettopp derfor reagerer vi på at et av myndighetenes viktigste virkemidler, bistand, ikke brukes mer systematisk for å styrke kvinneorganisasjonene. Ikke bare er Norge langt fra å nå egen ambisjon om at minst halvparten av bistanden skal ha likestilling som hoved- eller delmål. Midlene som når grasrotorganisasjoner, der de trengs mest, er enda mindre. Globalt går under én prosent av all likestillingsrelatert bistand til kvinneorganisasjoner. Det må snu.
Organisering og solidaritet
Noen tenker kanskje at tiltak mot fattigdom vil være lett å enes om. Tvert imot. Fattigdom handler om skjev fordeling av makt og ressurser. Mange av tiltakene vi vet motvirker kvinners fattigdom kan være kontroversielle: offentlig finansiert omsorg, tilgang til prevensjon og abort, politisk representasjon og fagorganisering, kriminalisering av kjønnsbasert vold, lik tilgang til utdanning. Og ikke minst støtte til kvinnenes egne organisasjoner. I 1889 organiserte de kvinnelige fyrstikkarbeiderne seg og hevdet sin rett. Men uten bred solidaritet og økonomiske bidrag ville streiken blitt kortvarig. Skal vi møte vår tids likestillingsutfordringer, må kvinner få bedre muligheter til å representere seg selv. Derfor forventer vi at regjeringen jobber aktivt for å styrke kvinnebevegelsen under årets kommisjonsmøte – og lever opp til egne likestillingsmål i bistandspolitikken.
